Gammel solidaritet i nyskapende musikk

Maja S K Ratkje er et politisk menneske, som er mer redd for at budskapet skal forsvinne, enn at folk skal bli forbanna. Hun har fått tyn for sin prinsipielle motstand mot oljesponsinga i kulturlivet, men til gjengjeld har hun og hennes samarbeidspartnere POING fått skryt fra selveste Åge, for ei låt på den nyeste plata «Kapital og moral».

  • Solidaritet, sier Maja S. K. Ratkje.
  • Det er jo blitt et gammelt 70-tallsord som veldig få tør å ta i, men det jeg forbinder med solidaritet henger sammen med miljøengasjement og likestilling. Solidaritet med de i verden som lider fordi vi skal ha økonomisk vekst i vestlige land. Og solidaritet med naturen, fortsetter hun.

Ratkje er et engasjert menneske, men sier at hun ikke ønsker seg kunst som har enkle politiske løsninger. Ikke hennes egen i hvert fall. Den vil hun at skal være søkende og åpen.

  • Kunsten må være et åpent rom, der man stiller spørsmål og viser motsetninger. Kunsten må være et fristed, hvor spørsmålene blir viktigere enn svarene. Det er kanskje derfor jeg er kunstner. Jeg liker å løfte ting fram som jeg ikke har svar på, men som jeg er opptatt av.

Et av temaene hun er opptatt av, er oljesponsinga i kulturlivet, og det er ikke bare enkelt å kritisere systemet som livnærer mange andre kunstnere. Det er viktig for Ratkje at det er oljenæringa hun vil til livs, men det er mange kunstnere som har blitt sinte likevel

  • Jeg får veldig kjeft for det der. Det er viktig å holde hodet kaldt og se hvem man vil ta. Det er jo oljebransjen vi vil ta, ikke kulturarbeidere. Det er viktig å holde fokuset der. De som er med på å reklame for og gi godvilje til oljeindustrien nok har gått noen runder med seg selv, og unnskyldt seg med at statlige penger også kommer fra olja uten å se at det er en betydelig forskjell, sier hun.

Kunst er alltid politisk

Man snakker ofte om «politiske kunstnere» som om kunsten i utgangspunktet er løsrevet fra politikken, og må tvinges sammen som noe unaturlig, som gjør kunsten dårligere. At det er en balansekunst hvor man må velge at det enten er politisk eller kunstnerisk ambisiøst. Ratkje er ikke enig. Politikken vil alltid være en del av kunsten sier hun. Spørsmålet er hvilken politikk.

  • En kunstnerisk ytring i samfunnet er et statement uansett. Det å ikke offentlig bry deg om noe annet enn dine egne kjærlighetssorger, som veldig mange i populærkulturen gjør, er også et statement. Når du når ut til mange, da blir det jo veldig snevert.

I vår individuelle tidsalder har hun kanskje et poeng om at det å fokusere musikken rundt seg selv rett og slett er et forsvar for nedbyggingen av kollektivene, og nettopp den solidariteten Ratkje står for, ved å ignorere den fullstendig. Kunst og kultur er sentralt for hvordan vi ser oss selv og omgivelsene.

  • Kultur er viktig fordi det er der vi former identiteten vår, og det er gjennom kultur vi viser at vi har noe som er verdt å kjempe for. Jeg har ikke noen klare konkrete løsninger, men jeg tror på å vise at det går an å være annerledes. Det å ikke drive med kommersiell kultur er et statement i seg selv, at noe har verdi i seg selv, selv om det ikke er profitt som er målet, sier hun.

Nytolkninger av radikal musikk

Samarbeidet med gruppa POING er nærmere populærmusikken enn Ratkjes annen musikk, selv om alle er samtidsmusikere. Målet er å gjenskape det radikale og folkelige i en musikk som de mener hadde blitt finslipt og borgerlig, og dermed blitt ufarlig.

  • Vi startet med et forsøk på å bringe Brecht tilbake til folk flest. Vi så at Brecht, Weill og Eisler, det radikale mellomkrigsmaterialet, hadde blitt tolket for pent, for finkulturelt utforma, det var ikke det som var hensikten med de sangene, sier hun.

Det er ikke sånn at verken Ratkje eller POING er kuratorer, så selv om de tar utgangspunkt i kilden, blir dette til helt ny musikk, med egne moderne tolkninger.

  • For prosjektet med POING er det veldig streit, det er jo sanger man kjenner igjen, men så tilfører vi en større frihet i det enn det man vanligvis forventer. Det er i kjærlighet til sangene vi lager nye versjoner, men også med en dose respektløshet, sier hun.

Felles temaer hos umake musikere og en uventet fan

På begge plater har det vært låter av veldig ulike musikere fra forskjellige epoker, men til felles har de at det er friksjon og samfunnskritikk i dem.

  • Den første plata vi laget sammen het «Wach auf!», og der blander vi blant annet Rage Against the Machine og Rudolf Nilsen inn i repertoaret. På den siste plata, «Kapital & Moral», gjør vi Åge Aleksandersen, Tom Waits og John Lennon side om side med sanger av Eisler, Brecht og Weill, forteller Ratkje.

Selv om det er et variert repertoar de har, er det utgangspunktet med mellomkrigsmusikken som er ryggraden i prosjektet.

Vi merka veldig fort da vi begynte å jobbe med det, at det var musikk som lå veldig godt for ensembelet, musikk med utgangspunkt i en cabarettradisjon. Så ble det også viktig for oss etter hvert at vi fant politiske temaer å ramme det hele inn med.

Nylig fant de ut at en av låtskriverne hadde hørt deres tolkning, og det førte til skryt fra litt uventet hold

  • Vi har fått positiv tilbakemelding fra Åge Aleksandersen etter vi har laget en versjon av låta hans «Fremmed Fugl» på den siste plata vår. Jeg visste ikke at han visste at vi eksisterte engang, men vi fikk plutselig melding av ham, og det var veldig hyggelig, avslutter Ratkje.

POING og Maja S. K. Ratkje spiller fra plata Kapital og Moral fredag 29 oktober på Globaliseringskonferansen

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s