Kleskjedenes dårlige unnskyldninger

Vi i Framtiden i våre hender har sammen med nettverket Clean Clothes Campaign plukket ut de fem dårligste unnskyldningene i tekstilbransjen. Det er på tide at unnskyldningene blir avkledd – en gang for alle.


Av: Carin Leffler, fagrådgiver Framtiden i våre hender/Clean Clothes Campaign Norge


Hender med tøystykke Bangladesh 10
Foto: Clean Clothers Campaign

1. Det er myndighetene, ikke selskapene, som sikre en anstendig lønn.
Det
er riktig at en lovbestemt minstelønn som ideelt sett skal sikre et anstendig liv for arbeiderne, ofte blir forhandlet frem mellom næringslivet, myndighetene og fagforeningene i et land. Men i mange produsentland er myndighetene bekymret for at de multinasjonale moteselskapene vil flytte produksjonen til andre land dersom lønnskostnadene økes, og de ønsker derfor å holde kostnadene lave som mulig.

Langt vei er det de multinasjonale kleskjedene, som H&M, Levis, Zara og GAP som har makten, ikke de nasjonale myndighetene. Det er opp til de dominerende leverandørkjedene i tekstilindustrien å vise at de er villige til å godta de små økningene i produksjonskostnader som et lønnsløft kan medføre.

2. Å betale levelønn er umulig fordi det ikke er enighet om hvordan den skal regnes ut.
Fra
arbeiderens perspektiv er denne påstanden meningsløs. Hver dag sliter arbeiderne for å endene til å møtes. Kleskjedene er selvfølgelig klar over vanskelighetene et lavt lønnsnivå fører til. Likevel sier de at det ikke finnes et definertlevelønnsnivå. Selv om dilemmaet har eksistert i mange år har selskapene gjort forsøk å komme til enighet.The Asia Floor Wage Alliance(AFW) er en allianse av mer enn 80 fagforeninger i tekstilindustrien, fordelt seks asiatiske land med betydelig klesproduksjon. For noen år siden lagde de en modell for hvordan man kan regne seg fram til en levelønn for tekstilarbeidere. Modellen ble foreslått til selskapene som en løsning manglende enighet, men per dags dato bruker ingen selskaper denne modellen for å sikre en levelønn for arbeiderne.

Det at mennesker er desperate etter lønnet arbeid er ingen unnskyldning for å utnytte dem.

Carin Leffler

3. Vårt selskap hjelper å øke sysselsettingen i utviklingslandene. Ved å flytte produksjonen hit hjelper vi arbeidere som ellers ikke ville hatt arbeid.
For
mange arbeidere er det bedre å ha en jobb en klesfabrikk enn andre steder, mange er avhengige av disse jobbene. Men det at mennesker er desperate etter lønnet arbeid er ingen unnskyldning for å utnytte dem. I land etter land, i fabrikk etter fabrikk, får arbeiderne et minimum av verdiene de er med å skape for de store kleskjedene. Selvfølgelig er det bra at millioner av tekstilarbeidere har en lønn. Men det alene er ikke nok til å dem ut av fattigdom.

Svært mange tekstilarbeidere betaler også en skjult pris for å jobbe slik de gjør. De sliter med dårlig helse og familielivet blir ofte ødelagt.

4. Forbrukere vil ikke betale mer for klærne de kjøper.
Forbrukere
har blitt vant til latterlige lave klespriser. Men det er verdt å merke seg at lønnen til en tekstilarbeider bare utgjør 1-3 prosent av det klesplagget koster. Eller for å si det en annen måte: Hvis en forbruker betaler 60 kroner for en t-skjorte vil arbeideren som har laget den tjene maks 1,80 kroner sannsynligvis enda mindre.

Forbrukeren vil knapt nok merke prisøkningen som skal til for at lønna til arbeideren skal bli bedre. Dessuten kan kleskjedene bruke en brøkdel av sine enorme overskudd til å sikre høyere lønninger i fabrikkene.


5: Høyere lønninger i tekstilindustrien vil gjøre at dårlig betalte sykepleiere og lærere forlater jobbene sine for å arbeide tekstilfabrikker. Det vil ødelegge lokal utdanning og velferdssystemer.
Selv
om dette kunne ha vært tilfellet, noe vi godt og vondt ikke har noen eksempler på, ville det ha blottlagt realiteten bak en av kronmytene til kleskjedene:vi betaler dårlig, men det er helt ok, fordi høyere lønninger vil ødelegge felles velferdsgoder. Goder som de fleste arbeidere i svært mange produsentland kan se langt etter.

Tilfellet er at tekstilindustrien, selv om den hevdes å løfte folk ut av fattigdom og gagne utviklingslands statskasser, faktisk ikke bidrar slik den kunne gjort. Mye av fortjenesten som skapes ved billig arbeidskraft går tilbake til aksjonærene, og til høye lederlønninger i kleskjedene, eller forsvinner ned i fabrikkseiernes lommer.

Høyere lønn i tekstilindustrien vil ha positive ringvirkninger jobber i både privat og offentlig sektor. Med en økning i fabrikkslønningene vil mer penger sirkulere i den lokale økonomien og høyere skatter vil kunne tilføres nasjonalt og lokalt nivå. Realiseringen av en levelønn kan føre til en blomstring økonomien og gi utvikling i fattige land.

Hva er det egentlig kleskjedene venter på? Les flere dårlige unnskyldninger framtiden i våre henders egne nettsider, og bli med arrangementet Hva koster skjorta di? Globaliseringskonferansen fredag 31. oktober

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s